To ganger vandret jeg ut til Krageholm. Et eldgammelt gods utenfor Ystad i Skåne omgitt av vakker løvskog, alléer og vidstrakte jorder. Målet var en eikehage. Eikene som møtte meg her en oktoberdag i 2016, er ikke gamle, som eiketrær betraktet. Kanskje stammer de fra tidlig 1800-tall, noen av dem er eldre. I Lesja har vi furuer som er like gamle. En gang har de alle vært tynne, engstelige spirer. Om en eik kan bli tusen år, betyr det at noen av trærne fortsatt kan leve i år 2700. Jeg tenkte: Jeg er en gjest her, et kort blafrende øyeblikk i deres historie.
Den franske forfatteren Jean Giono (1895 – 1970) forteller i "Mannen som plantet trær" (1953) at han under en vandring i Provence i 1913 overnattet hos en ensom gjeter ute i det øde og golde landskapet. Gjeteren hadde flyttet ut i de øde fjellene etter å ha mistet barn og kone. Hver morgen tok han med seg hundre eikenøtter og plantet dem omsorgsfullt. Bonden het Elzeard Bouffier. Han var i femtiårene og var klar over at mye av arbeidet ikke ville bære frukt. Han ville aldri oppleve fullvoksne eikeskoger. Og likevel, likevel - !!!
"I tre år hadde han plantet trær i dette villnisset. Tilsammen var det blitt ett hundre tusen. Og av de hundretusen, hadde tyvetusen spiret. Av de tyvetusen antok han at omtrent halvparten ville bli ødelagt av gnagere eller av andre utforutsette ting. Tilbake var titusen eiketrær som vokste der ingenting hadde vokst før".
Jean Giono vender tilbake etter Første verdenskrig. Bouffier har fortsatt sin daglige vandring med eikenøtter, og etter hvert plantet andre trær også. Sporene etter bondens virke er nå synlige overalt. En ung lysegrønn eikeskog brer seg ut over landskapet. Jordsmonnet ga næring til blomster og busker. Langsomt vendte grønsken tilbake til det karrige landskapet . Bouffier fortsatte å plante trær i en mannsalder. Håpet vendte tilbake til landsbygda. Menneskene kunne livnære seg av jorden igjen.
De mange små skrittene til Bouffier, i ensomhet, ble til velsignelse for alle som bodde der.
I Bibelen er eikelunden et hellig sted, hvor mennesket opplever nærhet til Gud: "Abraham kom til Mamres eikelund ved Hebron. Der slo han seg ned og bygde et alter for Herren". Senere gjester Gud Abraham og hans kone Sara i denne eikelunden. Menneskene og Gud er gjester under samme eik.
"For å forstå og verdsette et menneskes storhet, må man kunne betrakte mennesket over tid. Jeg har hatt lykken av å gjøre nettopp det; et menneske som hele sitt liv – fullstendig uten egoisme eller tanke på egennytte – fullførte sin store oppgave på jorden", skriver Giono.
Han avslutter sin fortelling med ordene: "Når jeg tenker på at denne ene mannen - som med sine to hender og en utrolig sjelestyrke - var i stand til å forvandle dette øde landskapet til et Kanaans land, er jeg overbevist om at tross alt, så er menneskeheten noe stort. Og når jeg tenker på hvilken innsats det tross alt krevet, både åndelig og fysisk, blir jeg overveldet av respekt for den gamle ulærde bonden som var i stand til å fullføre et verk som er Gud verdig".
Slik antyder Giono at det hellige ligger i virket, ikke nødvendigvis i resultatet. I vår tid minner historien oss om omsorg og ansvar for naturen og skaperverket. I Lesja kan vi tenke på den innsatsen som har gjort Leira dyrkbar igjen – en innsats som strekker seg over hundre år. Mennesket kan skape godt. Jeg trenger bare å blikke ut over jordene rundt prestegarden. Det inspirerer. Og jeg er en gjest her.